Om marxisme og strikketøyet mitt

Rett før påske bestemte jeg meg for å lære meg å strikke, og skaffa meg en litt annerledes strikkebok, Strikk i strid. Og sjøl om jeg til nå har lært en god del om improvisering og har til gode å fullføre en eneste av strikkeoppskriftene i den kan jeg anbefale den på det sterkeste. Jeg har ingen ambisjoner om å forsvare bevaringa av strikking som norsk tradisjon eller noe i dem duren, men jeg har gjort meg noen refleksjoner om aktiviteten fra et litt alternativt perspektiv.

Dette skal bli en palestislender: islender med palestinaskjerfmønster

Noe av det jeg synes er morsomt med å strikke er at jeg kan lage noe som jeg kan se er mitt eget. Jeg føler et helt spesielt eierskap til det jeg har strikka. Siden jeg ikke spesielt god til å følge oppskriftene kan jeg heller ikke henvise til at det jeg lager er en kopi av noe noen andre har gjort før meg.

I klassisk marxistisk forstand er dette et godt eksempel på hvordan vi gjennom arbeid gjenkjenner oss sjøl i verden på en måte vi ellers ikke kan. Uten å henvise til mystiske eller religiøse konsepter om sjel eller formål kan vi si at vi på en måte ”finner oss sjøl” i produktene av arbeidet vårt. De fleste kjenner den berømte filosofiske frasen ”jeg tenker altså er jeg”, men jeg finner det uendelig mye mer tilfredsstillende å finne ut at jeg ”er” gjennom å kunne vise til at ”jeg er den som har laget dette ulltøyet”.

Et begrep mange (noen. Avhengig av referansepunktet.) har lært å assosiere med marxisme er fremmedgjøring. Veldig kort fortalt dreier det seg om at samfunnsstrukturer skjuler innsikten i at varene som produseres nettopp er et resultat av arbeidet ditt, og i videre forstand et resultat av deg. Det skjer gjennom blant annet lønnsarbeid, arbeidsdeling og spesialisert arbeid, pengeøkonomi, osv. Hvis vi godtar at vi gjenkjenner oss sjøl gjennom arbeid er fremmedgjøringen fra arbeidet også en fremmedgjøring fra oss sjøl.

En lue eller noe sånt. Vi får se. 

I et samfunn som vårt hvor arbeidet er fremmedgjort og mange jobber utafor primær- og sekundærnæringene har vi i liten grad anledning til å gjenkjenne oss sjøl i arbeid. Og det er her strikketøyet mitt kommer inn. Jeg veit ikke hvordan strikkepinner blir laga, man jeg veit godt at jeg i teorien kunne laget mine egne av t.d. tre. Jeg har ikke vært med å lage garnet jeg strikker med, men jeg kan veldig grovt si litt om hvordan det produseres. Avstanden mellom meg og det ferdige produktet er veldig mye kortere enn med mange av de tingene jeg driver med til daglig. Jeg kan lett se at strikketøyet går fra å være noe som kan minne om en ressurs (garn) til å bli et ferdig produkt fordi jeg sjøl legger noe av mitt arbeid inn i det. Kanskje dette er litt av grunnen til at jeg og mange andre setter sånn pris på strikking som aktivitet.

Strikk i strid kan anbefales på det sterkeste.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s