Damenes tale – Apeirons julebord 2016

På oppfordring fra flere av de som var der legger jeg ut talen jeg holdt til damene på julebordet til Apeiron, linjeforeninga for filosofi ved NTNU, nå på fredag. Taler egner seg selvfølgelig best muntlig, men kanskje noen kan ha glede av å lese den også i ettertid. Dette er selvfølgelig samtidig enda en anledning til å skryte av den flotte linjeforeninga vår og den innsatsen som er lagt ned for å skape et godt og mer likestilt miljø der. 

 

Etter at jeg sa ja til å holde damenes tale kom jeg på at det jo kan by på større problemer enn det jeg hadde forventa. I enhver annen forsamling hadde det også vært en krevende oppgave, men der hadde jeg i det minste hatt en klar anelse om hvem det var jeg skulle snakke til. Men som alle sikkert har fått med seg, så er ikke ting alltid like enklet for oss filosofer. Aller først kommer utfordringen med å definere hva en dame er.

Vi kan starte med det enkleste, og samtidig det vanskeligste. For Platon, og mange andre med han, er det ingen forskjell på kvinner og menn; alle har den samme udødelige sjelen. Og sjøl om det høres ut som en fin konklusjon, så gjør det «damenes tale» om til «— tale», og det gjør at jeg må stå her å holde en tale uten noe innhold. Og sjøl om jeg driver litt med politikk på fritida, så er jeg ikke så god på tåkeprat.

Hvis vi beveger oss historisk litt framover, min favorittmåte å forflytte meg i tid på, så kan Aristoteles representere vårt neste forsøk på en definisjon: En kvinne er en underutvikla mann. Vaginaen er en penis på vranga, kvinner har menneskelig potensiale men mangler det politiske og sosiale, osså videre. I tillegg til at dette er en noe provoserende løsning, så skaper den også bare problemer for meg. En damenes tale vil da bare være en helt vanlig tale, bare underutvikla og kortere. Og alle som kjenner meg veit at å fatte meg i korthet ikke er min spesialitet.

Deretter følger en ca. 2000 år hvor en damenes tale fra et filosofisk perspektiv ville vært omtrent slik: — (pause) —

Og det er nok heller ikke noe å trakte etter.

Deretter kommer vi vanskelig utenom det veldig berømte sitatet fra Simone de Beauvoir: «Kvinne er ikke noe jeg er født, men noe jeg har blitt.» Jentebarn blir oppdratt til å være «kvinner» på en bestemt måte, og samfunnet bekrefter dette gjennom hele livet. Blant annet gjennom tåpelige taler i borgerlige selskaper hvor pompøse, sigarrøykende menn i smoking kom med klisjefylte sammenlikninger og skrøyt av hvor pene de var å se på. Men den talen har vel alle hørt litt for mange ganger før. Og jeg tror heller ikke jeg ville være istand til å holde en sånn tale uten så mye ironisk distanse at den kunne smøres på veggene.

Så følger det en rekke definisjoner med litt forvirrende konsekvenser. Talen burde skryte av en omsorgsmoral som menn ikke er istand til å sette seg inn i; den talen klarer jeg ikke skrive av åpenbare grunner, jeg burde skrive to taler istendefor én; men det har jeg ikke til til eller jeg burde skrive en tale som beskriver damer på en måte som bare nesten er tradisjonell og stereotyp men som over tid skaper et nytt spillerom for hvordan man kan holde damenes tale.

Jeg tror til slutt jeg ikke har noe annet valg enn å lande på en pragmatisk løsning, og heller snakke om de konkrete menneskene dette handler om. Det skal jeg nok få til.

I fadderuka til mitt kull, for halvanna år siden, var det én ting som nesten alle fadderne våre hadde til felles: et Y-kromosom. Nesten alle fadderne våre var gutter, og filosofimiljøet på Låven var en tydelig gutteklubb. Det var et problem jeg visste fantes på Gløshaugen, men at det gjaldt filosofi også kom som en overraskelse. Vi har visst mer til felles med realistene enn vi liker å innrømme.

Men det finnes heldigvis hederlige unntak. Det fantes én dame som sammen med instituttes arrangering av jentelønsjer viste at en penis ikke er et krav for å studere filosofi. Jeg er sikker på at denne lille påminnelsen var nyttig for mange av begge kjønn både i faddeuka og utover i det første året. Jeg snakker selvfølgelig om vår eminiente leder, filosofi og historiker Rebecca. La oss gi henne en applaus folkens!

 

Fadderuka i 2014 var ikke tidenes beste, og det skyldes nok ikke bare den lave kvinneandelen. Sjøl om alt statistisk materiale jeg har å gå ut ifra tyder på det motsatte. Men det gjør det bare desto mer gledelig at den påfølgende fadderuka må kunne regnes som en voldsom suksess. Noe jeg regner med at alle som var med på den vil si seg enig i, og som aktivitetsnivået blant det kullet nå vitner ubetvilelig om. Mye av det skyldes en god og organisert fadderledelse, ikke minst med en klar og tydelig virkningsfull feministisk målsetning. La oss gi nok en applaus. Denne gangen til vår kjære instituttstillitsvalgte, nestleder, faddersjef 2015 og kveldens toastmaster: Kamilla!

 

Det er selvfølgelig fler jeg kunne nevnt, men jeg føler meg ganske sikker på at ingen har grunn til å føle seg forbigått hvis jeg slutter der. Det er ikke for å kunne sammenliknes med sjokolade, brød eller noe annet absurd at Apeirons damer skal ha kreds. Apeiron har gått fra en guteklubb til å ha en kvinneandel på 40 %. Mye tyder på at masterlesesalen på kvinneflertall neste semester. Begge våre instituttstillitsvalgte er kvinner og begge linjeforeningene på Låven har kvinnelige ledere, for første gang på gud veit hvor lenge. Det er dét som fortjener kreds, og som det er verdt å holde en tale for!

Takk for meg!

 

Tusen takk for et flott etterføreksamensjulebord!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s