Ja til sommerferie

Midt i sommerferien tenker Marte Gerhardsen og tankesmia hennes at det er en god idé å utnytte foreldres frustrasjon over vanskene med å få aktivisert barna sine, samt det faktum at nesten alle som kan komme til å kritisere henne er bortreist og helst vil slippe å prate politikk; hun foreslår i VG 13. juli å korte ned skoleferien. I forslaget og argumentasjonen skinner Gerhardsens ensidige fokus på målbar kunnskap gjennom. Det uttalte målet med denne endringa er det umulig være uenig i; hvem er vel mot å redusere klasseforskjellen? Argumentet er at noen elever lærer mer enn andre i sommerferien fordi de har foreldre som følger dem opp med skoleliknende arbeid også i da. Mens andre ikke lærer noe som likner på pensum gjennom hele ferien. Bak ligger et så ensidig fokus på de kunnskapsformene skolen representeres at en kan tro at det er diktanalyse og den lille gangetabellen vi skal leve av i framtida. Og forslaget viser en så tydelig forakt mot ferieaktiviteter som hyttesnekring, skating og fotball på løkka at prinsippene til arbeiderbevegelsen som Gerhardsen og tankesmia hennes står på skuldrene til er helt borte.

image

Bare fordi man ikke jobber med noe som måles på skolen, så er det ikke verdiløst. Gerhardsen får det til å høres ut som om de elevene med arbeiderklassebakgrunn går inn i en sarkofag siste skoledag, og blir der til høsten, mens akademikerbarna kommer hjem til en bokhylle fylt med neste års lærebøker. Det er ingen barn som kommer til høsten uten en eneste ny erfaring som man tar med seg videre i livet. Erfaringer har fortsatt verdi sjøl om det ikke finnes nasjonale prøver i sommerferie. Når Aksel Braanen Sterri i Dagbladet seks dager seinere støtter henne med argumentet om at noen barn med innvandringsbakgrunn drar til hjemlandet i ferien istedenfor å løse kryssord, så begynner jeg å lure på om jeg bor på samme planet som feriemotstanderne. Sist jeg sjekka hadde Norge et kontinuerlig behov for folk som kan fremmedspråk. Istedenfor å klage på at de som drar til foreldrenes hjemland blir hengende etter på skolen, så burde man oppfordre barna til å lære seg begge språkene godt. Det er både absurd og rasistisk at hvis barna bruker ferien på å lære å si «hei» og å bestille middag på franske restauranter, så får foreldrene stjerne i boka, mens hvis ferien blir brukt til å høre bestemor fortelle historier på kurdisk, så skrikes det opp om manglende integrering. Vi har for store forskjeller i Norge, og det er et problem at karakterer og resultater går i arv. Men det løser vi ikke ved å devaluere all kunnskap som ikke kan testes på en prøve, og bruke all tid på å skape en helårs, heldags puggeskole. Forskjells-Norge springer ikke ut av skolen, og kan heller ikke løses ene og alene der, men vi kan komme et stykke på vei ved heller å oppvurdere sommerferien, og bruke mer tid på de tingene som andre enn akademikerbarna bruker fritida si på. Men det spørs om noen er villig til å satse på noe som ikke gir bedre prøveresultater.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s