Byråkratispråk i skolen

På mandag hadde jeg, som enda en avslutning på 13 års skolegang, muntlig eksamen i norsk. I den forbindelse gikk vi selvfølgelig gjennom de ulike vurderingskriteriene fra fylket for oppnå de ulike karakterene. Bare i dette tre siders lange dokumentet fant jeg flere ting som styrker min skepsis til enkelte av elementene ved dagens skole.

Det er ikke lenger en godt bevart hemmelighet at jeg er sterkt skeptisk til hele ideen om karakterer, og en trekollonners tabell for vurdering gjør ikke noe for å endre på det. Særlig ikke når vedkommende tabell er fylt med uforståelig vås.

Blant det første som står på arket er at man ikke har lov til å ha med seg et manus inn på eksamen; maks ett stikkordark og en lysbildepresentasjon. Litt lenger ned, i tidligere nevnte tabell, er et av elementene for vurdering nettopp hvor mye du klarer å løsrive deg fra manus. Altså: for å få en toer må du noen ganger klare å løsrive deg fra det manuset du ikke har med deg. Den eneste logiske forklaringa er selvfølgelig at du har pugga manuset på forhånd, og sensor må derfor kunne lese tankene dine for å finne ut om du snakker fritt, eller bare later som.

Fare: Tåkeprat

Enda lenger ned står det om digitale hjelpemidler. Da jeg leste dette første gang satte jeg faktisk noe i halsen. Det står nemlig i fylkes rundskriv av for å få karakterene fem eller seks, så må du kunne “bruke digitale verktøy som tilfører presentasjonen merverdi der det er hensiktsmessig”. Her har fylkeskommunen bomma totalt. Det skal ikke mer til enn et raskt søk på SNL for å finne ut at merverdi er et begrep innenfor marxistisk økonomi for det økonomiske utbyttet som en kapitaleier sitter igjen med etter at arbeiderne har fått lønn, og alle utgifter er betalt. Også kjent som profitt.

Jeg anser meg sjøl som ganske god til å holde foredrag, men hverken jeg eller noen andre foredragsholdere jeg kjenner til klarer å skape profitt med PowerPoint-presentasjonen sin mens de holder foredrag. Enten forventes det veldig mye for å fortjene en femmer på norsk muntlig, eller så har noen slurva med formuleringene. Jeg anser det siste alternativet for mest sannsynlig.

Jeg veit ikke hvem jeg synes mest synd på, lærerne og sensor som må vurdere etter dem, eller oss elever som må levere prestasjonene. Det som er sikkert er hvertfall at problemet stikker dypere enn noen slurvete skrivefeil. For at politikerne og byråkratene skal vite om skolen fungerer, så må de også bestemme seg for hva som er målet. Dette har ført til at skolen fylles av nærmest ubegripelig byråkratisk språk, som sikkert er tydelig og presist for dem som er vant til det, men som er fullstendig innholdsløst for en uskyldig skoleelev. Resultatet blir at alle taper på det. Elevene veit bare nesten hva de skal vurderes i, lærerne må streve seg gjennom kriteriene for å finne ut hva de skal se på (eller kanskje helst bare ignorere dem) og byråkratiet mister tillit fordi folk ikke forstår hva det er de prøver i si.

Hvert år deles det ut en klarspråkspris til en offentlig institusjon som er flink til å gjøre språket sitt tilgjengelig for de som er i kontakt med dem. Utdanningsavdelingen i Vestfold fortjener ikke den prisen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s