Tale til Apeirons julebord 2018

Tradisjonen tro arrangerer Apeiron, linjeforeningen for filosofi ved NTNU sitt etterføreksamensjulebord i februar. På de to forrige julebordene holdt jeg damenes tale (en av dem kan du lese her. Denne gangen blei jeg invitert til å snakke om kjærligheten til visdom. Som alltid egner taler seg best muntlig, men kanskje noen likevel kan sette pris på å lese den.

Jeg har blitt bedt om å si noen ord om filosofien – kjærligheten til visdom. Det passer jo bra, for nå er det bare halvannen uke til valentinsdagen, og filosofien er det eneste en holder på med på universitetet som dreier seg om kjærlighet. Vertfall offisielt. Hva som foregår på bortgjemte grupperom skal jeg ikke legge meg opp i.

I tillegg er det i dag bare fire dager til merkedagen til en av de mest dedikerte filosofene av alle. En som ofra nesten alt i sin søken etter visdommen han hadde kjærlighet til. Han – for de har jo som regel vært menn – lot seg nagle fast til et stykke tre, og hang der i flere dager og netter, for å tilegne seg så mye visdom som mulig. Han reiv til og med ut sitt eget øye for å kunne få mer visdom. Det kan være vært å tenke på at hver onsdag er merkedagen til Odin: den mest dedikerte filosofen av dem alle.

Odin nagla seg sjøl til Yggdrasil, kunnskapens tre. Og et tre er en vanlig, og veldig presis metafor for kunnskap og visdom. Et tre har en solid stamme, og ut fra den springer det greiner, og fra dem igjen er det kvist, som spriker utover med løv på. Og kanskje frukt. Dere veit kanskje hvordan et tre ser ut fra før?

Hvis du plukker opp et blad har du ikke hele treet, men bare en ørliten, ubetydelig avgreining. Selve treet er stammen. Det solide, sammenhengende stykket tre, som alt det andre springer ut fra. Bladene kan ikke eksistere uten kvisten, greina og tilslutt stammen. Kunnskap er å vite at tomat er en frukt. Men frukt sitter som kjent helt ytterst planten. Når du spiser frukt fra kunnskapens tre får du likevel ikke visdommen i selve treet. For visdom. Det er å ikke bruke tomat i fruktsalat.

Jeg veit ikke om dere noen gang har sett logoen til Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet? NTNU har en logo nemlig. Den står på hjemmesida og på noen sånne offisielle papirer. På Gløshaugen kan dere finne den overalt. Logoen består av en blå avrunda firkant, med et firkanta hvitt hull i, og en blå sirkel i midten. Dette ligger det en symbolikk bak. «Kombinasjonen av buede og rette linjer, kvadrat og sirkel er ment å gi assosiasjoner til både teknologi og humaniora». Det er ikke tull engang. Det der var et direkte sitat.

Jeg er ikke sikker på akkurat hvor gjennomtenkt utviklinga av logoen var, men en skal som kjent alltid tro det beste om folk. Derfor velger jeg å reise følgende spørsmål basert på NTNU-logoen. Hvordan ville den firkanta naturvitenskapen sett ut uten de runde kantene til kjærligheten til visdom?

Altså: på hvit bakgrunn, en avunda blå form med en hvit firkant og en blå sirkel. Jeg er kanskje ikke helt enig i fargevalget, og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg velger å avslutte metaforsystemet før jeg kommer så langt, men én ting blir tydelig. Hvis vi ta bort kjærligheten til visdom blir naturvitenskapen en hvit firkant mot en hvit bakgrunn. Naturvitenskapen finnes ikke uten oss!

Uten en stamme har ikke bladene og fruktene noe sted å vokse fram. Men Odin naglet seg fast til stammen. Han nøyde seg ikke med å plukke tomater til fruktsalaten. Det eneste som gjør naturvitenskapene interessante er at de kan si noe om treet de er plukka fra. De er interessante fordi de forsøker å si noe som er sant. Men hvis en bryr seg om sannheten må en bry seg om hele sannheten. Det er helt sikkert sant at kvadratet av hypotenusen i en rettvinkla trekant er lik summen av kvadratene til katetene. Det er helt sikker sant at energi kan uttrykkes som masse ganger lysfarta i andre. Det kan til og med hende at det er sant at ved å finne DNA i eldgamle isfjell kan vi klone mammuter og dinosaurer. Men hvis noen late som om de bryr seg det døyt om disse sannhetene, må de ta hele pakka. Sier matematikken noe sant om virkeligheten? Kan atomkraft ha etiske implikasjoner? Lærte vi ingenting av Jurassic Park-filmene?

Så neste gang dere lurer på hva all filosofien skal være godt for, så husk på dette: Uten filosofien er alt annet irrelevant, absurd og umoralsk. Det er kvistene på kunnskapens tre som gir frukt, men alle greiene vokser ut fra stammen. De som holder på med naturvitenskap kan kanskje produsere de mest direkte resultatene, men det er bare vi som kan bruke vår kjærlighet til visdom til å gripe helheten. Alle fagfelt blir filosofi hvis du graver dypt nok, så bare filosofer har grunnlaget for å tilnærme seg alle fagfelt.

Så gå andre fagfelt i møte med litt sjøltillit. Når dere får spørsmål om hva dere skal bruke filosofien til når dere er ferdig, svarer dere at «aller først skal jeg bruke den til å kritisere det formålsrasjonelle og arbeidslivsorienterte utdanningssystemet». Hvis de sier at de er mer opptatt av rasjonelle fag, så spør dere hvilken gud de tror på. «Det rasjonelle er nemlig å tro på den guden med den verste straffen for å ikke tro. Ulempene i livet ved å tro blir uendelig små sammenligna med uendelig pinsler.»

Jeg kan ikke fortelle dere hvilke frukter filosofien bærer. For filosofien er ikke en kvist. Men jeg kan fortelle dere at det dere lærer her vil ha enormt stor verdi. For dere kan bruke det til nesten hva dere vil.

Så vær kritisk. Still spørsmål ved sannhetene andre fagfelt vil presentere dere. Husk at sannhet har en verdi i seg sjøl. Og ta dere tid til kjærlighet på universitetet. Til visdom. Og av det er mellommenneskelige slaget.

Tusen takk for enda et flott etterføreksamensjulebord!

Advertisement

Tradisjonell økonomi i ny innpakking

Akkurat nå driver pirattaxivirksomheten Uber en storstilt kampanje for bli kvitt norske vilkår for drosjesjfører for å kunne etablere seg lovlig i Norge. Retorikken er enkel: den såkalte “delingsøkonomien” er digital, og derfor framtida. Å forby den er derfor absurd og bakstreversk.

Men sjøl om de bedyrer noe annet er Uber en arbeidsgiver, og det må derfor stilles krav til hvordan de behandler sine ansatte. Uber er i praksis organisert løsarbeid, og de som kjører for dem får luselønn. Uber tar opp mot 40 prosent av inntektene, samtidig som de unngår arbeidsgiveravgift og andre krav til konvensjonelle arbeidsgivere.

I Norge kommer i tillegg poenget om at drosjenæringa er en del av en aktiv distrikspolitikk. Hvis vi vil ha folk boende i hele landet er vi avhengig av at folk kan komme se fra sted til sted også i distriktene. En del av Ubers forretningsmodell er nettopp at de ikke forholder seg til krav om tilgjengelighet, og hvis de får lov til å fordrive tradisjonell drosjenæring er det enda en stein til byrden ved å bo noe annet sted enn i de store byene.

Delingsøkonomi er når jeg kan låne bøker på biblioteket istedenfor å kjøpe dem sjøl. Det er når jeg låner bort verktøyet mitt til han som bor over gangen eller plukket opp haikere. Dugnad er delingsøkonomi. At noen jobber for luselønn for en arbeidsgiver som ikke tar ansvar blir ikke delingsøkonomi bare fordi jobben formidles via en app.

Internett og moderne teknologi har potensiale til å skape mange nye økonomiske alternativer. Vi kan organisere samkjøring, couchsurfing, dugnader, finne noen som kan låne bort et verktøy vi har bruk for én gang i året, så vi slipper å kjøpe det sjøl, og mye mer. Men bare fordi vi har teknologi som er ny og spennende betyr ikke det at alt som tar den i bruk er positivt. Digitale virkemidler kan brukes på minst like mange negative måter som positive, og vi må ikke la nyhetens interesse ta overhånd så vi tror alt nytt er bra. Ikke la deg lure at Ubers propaganda om at de representerer noe nytt og innovativt, og at det automatisk betyr at alt annet er verdiløst og å leve i fortida.

Alternativer til fraværsgrensa

Den siste tida har Torbjørn Røe Isaksens forslag om å innføre en fraværsgrense på 10% i videregående skole møtt motstand. Elevorganisasjonen og de streikende elevene har min fulle støtte i denne saken. Fraværsgrense er en dårlig ide av ganske mange grunner. Og siden jeg har fått høre at jeg er bedre til å kritisere enn til å komme med egne løsninger presenterer jeg mine tre alternativer til fraværsgrensa. Gjør gjerne alle tre samtidig
1. Stol på lærerne

Det er gode faglige begrunnelser for at elevene bør være tilstede i timene. Om ikke annet for å få vurdering av lærerne som trenger muntlig aktivitet for å måle for eksempel om elevene er muntlig aktive i timene. Men 10% er et tall som tidligere skoleflinke politikere har trukket ut av løse lufta, og det er ingen faglig begrunnelse for at grensa skal ligge akkurat der. Hva med å stole på at lærerne har dømmekraft og kompetanse til å si ifra til sine egne elever hvis vurderingsgrunnlaget står i fare? Og i siste instans si at det ikke er grunnlag for vurdering. En instutisjonalisert fraværsgrense viser bare enda tydeligere en mistillit til lærerne.
2. Gjør noe med problemet

Dette er det skikkelig usexy forslaget. Hvis fraværsgrensa er der for å forhindre skulk er det et dårlig virkemiddel. I stedet for å gjøre noe med de tingene som forårsaker skulking straffer den de som ikke har lyst til å være på skolen. For det er det egentlige problemet: Mange elever har ikke lyst til å være på skole. Det er problemet man må gjøre noe med. Og da trengs mer penger til skolehelsetjeneste, mindre unødvendig press og stress på elevene i form av tester for testenes skyld, måling for målingas skyld, fokus på prestasjoner, osv. Jeg veit at vi helst vil ha en quick fix, men det finnes dessverre ikke.
3. Ikke innfør fraværsgrense

Innføringen av fraværsgrensa ser ut til å følge den samme logikken som i den politiske sylogisme:

Vi må gjøre noe. Fraværsgrense er noe. Konklusjon: Vi må innføre fraværsgrense.

Dagens situasjon er ikke ideell, og den er ikke fri for problemer, men når forslaget har så mange konsekvenser som fraværsgrensa er det et bedre alternativ å gjøre ingenting.
Innimellom er mitt alternativ å kritisere.

Om marxisme og strikketøyet mitt

Rett før påske bestemte jeg meg for å lære meg å strikke, og skaffa meg en litt annerledes strikkebok, Strikk i strid. Og sjøl om jeg til nå har lært en god del om improvisering og har til gode å fullføre en eneste av strikkeoppskriftene i den kan jeg anbefale den på det sterkeste. Jeg har ingen ambisjoner om å forsvare bevaringa av strikking som norsk tradisjon eller noe i dem duren, men jeg har gjort meg noen refleksjoner om aktiviteten fra et litt alternativt perspektiv.

Dette skal bli en palestislender: islender med palestinaskjerfmønster

Noe av det jeg synes er morsomt med å strikke er at jeg kan lage noe som jeg kan se er mitt eget. Jeg føler et helt spesielt eierskap til det jeg har strikka. Siden jeg ikke spesielt god til å følge oppskriftene kan jeg heller ikke henvise til at det jeg lager er en kopi av noe noen andre har gjort før meg.

I klassisk marxistisk forstand er dette et godt eksempel på hvordan vi gjennom arbeid gjenkjenner oss sjøl i verden på en måte vi ellers ikke kan. Uten å henvise til mystiske eller religiøse konsepter om sjel eller formål kan vi si at vi på en måte ”finner oss sjøl” i produktene av arbeidet vårt. De fleste kjenner den berømte filosofiske frasen ”jeg tenker altså er jeg”, men jeg finner det uendelig mye mer tilfredsstillende å finne ut at jeg ”er” gjennom å kunne vise til at ”jeg er den som har laget dette ulltøyet”.

Et begrep mange (noen. Avhengig av referansepunktet.) har lært å assosiere med marxisme er fremmedgjøring. Veldig kort fortalt dreier det seg om at samfunnsstrukturer skjuler innsikten i at varene som produseres nettopp er et resultat av arbeidet ditt, og i videre forstand et resultat av deg. Det skjer gjennom blant annet lønnsarbeid, arbeidsdeling og spesialisert arbeid, pengeøkonomi, osv. Hvis vi godtar at vi gjenkjenner oss sjøl gjennom arbeid er fremmedgjøringen fra arbeidet også en fremmedgjøring fra oss sjøl.

En lue eller noe sånt. Vi får se. 

I et samfunn som vårt hvor arbeidet er fremmedgjort og mange jobber utafor primær- og sekundærnæringene har vi i liten grad anledning til å gjenkjenne oss sjøl i arbeid. Og det er her strikketøyet mitt kommer inn. Jeg veit ikke hvordan strikkepinner blir laga, man jeg veit godt at jeg i teorien kunne laget mine egne av t.d. tre. Jeg har ikke vært med å lage garnet jeg strikker med, men jeg kan veldig grovt si litt om hvordan det produseres. Avstanden mellom meg og det ferdige produktet er veldig mye kortere enn med mange av de tingene jeg driver med til daglig. Jeg kan lett se at strikketøyet går fra å være noe som kan minne om en ressurs (garn) til å bli et ferdig produkt fordi jeg sjøl legger noe av mitt arbeid inn i det. Kanskje dette er litt av grunnen til at jeg og mange andre setter sånn pris på strikking som aktivitet.

Strikk i strid kan anbefales på det sterkeste.

Damenes tale – Apeirons julebord 2016

På oppfordring fra flere av de som var der legger jeg ut talen jeg holdt til damene på julebordet til Apeiron, linjeforeninga for filosofi ved NTNU, nå på fredag. Taler egner seg selvfølgelig best muntlig, men kanskje noen kan ha glede av å lese den også i ettertid. Dette er selvfølgelig samtidig enda en anledning til å skryte av den flotte linjeforeninga vår og den innsatsen som er lagt ned for å skape et godt og mer likestilt miljø der. 

 

Etter at jeg sa ja til å holde damenes tale kom jeg på at det jo kan by på større problemer enn det jeg hadde forventa. I enhver annen forsamling hadde det også vært en krevende oppgave, men der hadde jeg i det minste hatt en klar anelse om hvem det var jeg skulle snakke til. Men som alle sikkert har fått med seg, så er ikke ting alltid like enklet for oss filosofer. Aller først kommer utfordringen med å definere hva en dame er.

Vi kan starte med det enkleste, og samtidig det vanskeligste. For Platon, og mange andre med han, er det ingen forskjell på kvinner og menn; alle har den samme udødelige sjelen. Og sjøl om det høres ut som en fin konklusjon, så gjør det «damenes tale» om til «— tale», og det gjør at jeg må stå her å holde en tale uten noe innhold. Og sjøl om jeg driver litt med politikk på fritida, så er jeg ikke så god på tåkeprat.

Hvis vi beveger oss historisk litt framover, min favorittmåte å forflytte meg i tid på, så kan Aristoteles representere vårt neste forsøk på en definisjon: En kvinne er en underutvikla mann. Vaginaen er en penis på vranga, kvinner har menneskelig potensiale men mangler det politiske og sosiale, osså videre. I tillegg til at dette er en noe provoserende løsning, så skaper den også bare problemer for meg. En damenes tale vil da bare være en helt vanlig tale, bare underutvikla og kortere. Og alle som kjenner meg veit at å fatte meg i korthet ikke er min spesialitet.

Deretter følger en ca. 2000 år hvor en damenes tale fra et filosofisk perspektiv ville vært omtrent slik: — (pause) —

Og det er nok heller ikke noe å trakte etter.

Deretter kommer vi vanskelig utenom det veldig berømte sitatet fra Simone de Beauvoir: «Kvinne er ikke noe jeg er født, men noe jeg har blitt.» Jentebarn blir oppdratt til å være «kvinner» på en bestemt måte, og samfunnet bekrefter dette gjennom hele livet. Blant annet gjennom tåpelige taler i borgerlige selskaper hvor pompøse, sigarrøykende menn i smoking kom med klisjefylte sammenlikninger og skrøyt av hvor pene de var å se på. Men den talen har vel alle hørt litt for mange ganger før. Og jeg tror heller ikke jeg ville være istand til å holde en sånn tale uten så mye ironisk distanse at den kunne smøres på veggene.

Så følger det en rekke definisjoner med litt forvirrende konsekvenser. Talen burde skryte av en omsorgsmoral som menn ikke er istand til å sette seg inn i; den talen klarer jeg ikke skrive av åpenbare grunner, jeg burde skrive to taler istendefor én; men det har jeg ikke til til eller jeg burde skrive en tale som beskriver damer på en måte som bare nesten er tradisjonell og stereotyp men som over tid skaper et nytt spillerom for hvordan man kan holde damenes tale.

Jeg tror til slutt jeg ikke har noe annet valg enn å lande på en pragmatisk løsning, og heller snakke om de konkrete menneskene dette handler om. Det skal jeg nok få til.

I fadderuka til mitt kull, for halvanna år siden, var det én ting som nesten alle fadderne våre hadde til felles: et Y-kromosom. Nesten alle fadderne våre var gutter, og filosofimiljøet på Låven var en tydelig gutteklubb. Det var et problem jeg visste fantes på Gløshaugen, men at det gjaldt filosofi også kom som en overraskelse. Vi har visst mer til felles med realistene enn vi liker å innrømme.

Men det finnes heldigvis hederlige unntak. Det fantes én dame som sammen med instituttes arrangering av jentelønsjer viste at en penis ikke er et krav for å studere filosofi. Jeg er sikker på at denne lille påminnelsen var nyttig for mange av begge kjønn både i faddeuka og utover i det første året. Jeg snakker selvfølgelig om vår eminiente leder, filosofi og historiker Rebecca. La oss gi henne en applaus folkens!

 

Fadderuka i 2014 var ikke tidenes beste, og det skyldes nok ikke bare den lave kvinneandelen. Sjøl om alt statistisk materiale jeg har å gå ut ifra tyder på det motsatte. Men det gjør det bare desto mer gledelig at den påfølgende fadderuka må kunne regnes som en voldsom suksess. Noe jeg regner med at alle som var med på den vil si seg enig i, og som aktivitetsnivået blant det kullet nå vitner ubetvilelig om. Mye av det skyldes en god og organisert fadderledelse, ikke minst med en klar og tydelig virkningsfull feministisk målsetning. La oss gi nok en applaus. Denne gangen til vår kjære instituttstillitsvalgte, nestleder, faddersjef 2015 og kveldens toastmaster: Kamilla!

 

Det er selvfølgelig fler jeg kunne nevnt, men jeg føler meg ganske sikker på at ingen har grunn til å føle seg forbigått hvis jeg slutter der. Det er ikke for å kunne sammenliknes med sjokolade, brød eller noe annet absurd at Apeirons damer skal ha kreds. Apeiron har gått fra en guteklubb til å ha en kvinneandel på 40 %. Mye tyder på at masterlesesalen på kvinneflertall neste semester. Begge våre instituttstillitsvalgte er kvinner og begge linjeforeningene på Låven har kvinnelige ledere, for første gang på gud veit hvor lenge. Det er dét som fortjener kreds, og som det er verdt å holde en tale for!

Takk for meg!

 

Tusen takk for et flott etterføreksamensjulebord!

Hvorfor karakterer i skolen ikke fungerer – Del 4

Vi går nå inn i en valgkamp, og det er på sin plass å presentere enda en grunn til at karakterer ikke fungerer; de er praktiske for politikere. Politikerne og spinndoktorene deres er stadig vekk på jakt etter gode statistikker og fine tall for å underbygge sin politikk. Karakterskalaen passer som hånd i hanske inn i denne malen, og risikerer å bli offer for bruk og misbruk i politiske argumenter.

Prakteksempelet er Osloskolen, som innimellom trekkes fram som et eksempel på et sted de har gode resultater. Budskapet er selvfølgelig at de gjør noe riktig, og at modeller fra hovedstaden må implementeres andre steder. De glømmer eller ser gjennom fingrene med at Oslo har en større andel elever med høyt utdanna foreldre, og at gode karakterer ikke forteller noe annet enn at karakterer går i arv.

Skolens mandat er å gjøre elevene til gode samfunnsborgere, ikke være et verktøy for noens fortsatte politiske karriere, og karaktersystemet fremmer mest det sistenevnte.

Ja til sommerferie

Midt i sommerferien tenker Marte Gerhardsen og tankesmia hennes at det er en god idé å utnytte foreldres frustrasjon over vanskene med å få aktivisert barna sine, samt det faktum at nesten alle som kan komme til å kritisere henne er bortreist og helst vil slippe å prate politikk; hun foreslår i VG 13. juli å korte ned skoleferien. I forslaget og argumentasjonen skinner Gerhardsens ensidige fokus på målbar kunnskap gjennom. Det uttalte målet med denne endringa er det umulig være uenig i; hvem er vel mot å redusere klasseforskjellen? Argumentet er at noen elever lærer mer enn andre i sommerferien fordi de har foreldre som følger dem opp med skoleliknende arbeid også i da. Mens andre ikke lærer noe som likner på pensum gjennom hele ferien. Bak ligger et så ensidig fokus på de kunnskapsformene skolen representeres at en kan tro at det er diktanalyse og den lille gangetabellen vi skal leve av i framtida. Og forslaget viser en så tydelig forakt mot ferieaktiviteter som hyttesnekring, skating og fotball på løkka at prinsippene til arbeiderbevegelsen som Gerhardsen og tankesmia hennes står på skuldrene til er helt borte.

Bare fordi man ikke jobber med noe som måles på skolen, så er det ikke verdiløst. Gerhardsen får det til å høres ut som om de elevene med arbeiderklassebakgrunn går inn i en sarkofag siste skoledag, og blir der til høsten, mens akademikerbarna kommer hjem til en bokhylle fylt med neste års lærebøker. Det er ingen barn som kommer til høsten uten en eneste ny erfaring som man tar med seg videre i livet. Erfaringer har fortsatt verdi sjøl om det ikke finnes nasjonale prøver i sommerferie. Når Aksel Braanen Sterri i Dagbladet seks dager seinere støtter henne med argumentet om at noen barn med innvandringsbakgrunn drar til hjemlandet i ferien istedenfor å løse kryssord, så begynner jeg å lure på om jeg bor på samme planet som feriemotstanderne. Sist jeg sjekka hadde Norge et kontinuerlig behov for folk som kan fremmedspråk. Istedenfor å klage på at de som drar til foreldrenes hjemland blir hengende etter på skolen, så burde man oppfordre barna til å lære seg begge språkene godt. Det er både absurd og rasistisk at hvis barna bruker ferien på å lære å si «hei» og å bestille middag på franske restauranter, så får foreldrene stjerne i boka, mens hvis ferien blir brukt til å høre bestemor fortelle historier på kurdisk, så skrikes det opp om manglende integrering. Vi har for store forskjeller i Norge, og det er et problem at karakterer og resultater går i arv. Men det løser vi ikke ved å devaluere all kunnskap som ikke kan testes på en prøve, og bruke all tid på å skape en helårs, heldags puggeskole. Forskjells-Norge springer ikke ut av skolen, og kan heller ikke løses ene og alene der, men vi kan komme et stykke på vei ved heller å oppvurdere sommerferien, og bruke mer tid på de tingene som andre enn akademikerbarna bruker fritida si på. Men det spørs om noen er villig til å satse på noe som ikke gir bedre prøveresultater.

En feminisme for alle

Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen! I dag er dagen for å kjempe mot undertrykking på bakgrunn av kjønn i alle leire. Det som skiller kvinneundertrykking fra mange andre former for undertrykking er at den gjennomsyrer så mange deler av samfunnet at man kan komme fram til samme eller liknende konklusjoner ved hjelp av vidt forskjellige analyseverktøy. Hvis du spør feminister hva som er grunnen til at de mener det de mener kommer noen til å begynne å snakke om økonomi, og andre om en normforsterkende barnehage. Det er umulig å gi en fullstendig oversikt over alle områdene man kan oppdage kvinneundertrykking gjennom, fordi de glir over i hverandre, og ofte overlapper andre former for undertrykking, som nord-sør-undertrykking. Her er likevel et lite utvalg:

Økonomi: Kvinner eier 1% av verdens eiendom og er i flertall i reproduserende yrker som ikke blir ansett for å være «verdiskapende», eller ikke i jobb i det hele tatt. Datoen for kvinnedagen er dagen februarrevolusjonen i Russland starta, og mange hevder, med rette, at siden dagens økonomiske system støtter opp under kjønnsforskjellene i så stor grad at likestillinga har alt å vinne på å bytte det ut.

Min håndplakat for idag.

 

Sjøltillit: Den tredje største dødsårsaken blant unge kvinner i Norge er spiseforstyrrelser, en stor andel av jenter har opplevd å bli klådd på eller annen seksuell trakassering og voldtekt er i det hele tatt et eksisterende problem. Vi, og særlig jenter, blir omgitt av reklame og andre (kommersielle) budskap som forteller oss at vi ikke streker til og at det finnes objektive normer for skjønnhet som alle skal passe inn i. For de som tror at vi har likestilling, og at kvinnekampen er over, les: Dette er et problem som blir verre!

Tror jeg har hørt denne historien før. Men for 1700 år sida het han St. Georg

Språk og kultur: Når Sylfest Lomheim agiterer for ikke-biologisk kjønn på nynorsk, når «man» er et upersonlig pronomen og vi kun relativt nylig har fått avskaffa ordet «stortingsmann» er det uttrykk for at folk tenker forskjellig om menn og kvinner. I spill og filmer er menn som regel protagonister og antagonister, de som driver fortellingen framover, mens kvinnene er passive «belønninger» på slutten av filmen. Det hadde ikke forandra historien en millimeter hvis Bowser hadde tatt favorittskoene til Super Mario og ikke en prinsesse. Dette er ting som gjør at vi vokser opp til å tro at kjønnsforskjeller er noe naturlig. I tillegg til at det blir ufattelig kjedelig å se praktisk talt den samme filmen om og om igjen.

Patriarkatet er som et mangehoda troll, og sjøl om noen kamper kanskje er viktigere å ta enn andre er det påfallende at uansett hvilket aspekt man forsøker å kjempe mot, så får man beskjed om at noe annet er viktigere. Solidaritet med u-landskvinner har vært på paroler i 8. mars-tog i mange år uten at Sylvi Listhaug har brydd seg, men når regjeringas økonomiske likestilling (eller mangel på sådan) blir kritisert blei det plutselig viktig. Erna Solberg kaller psykiske lidelser for en folkesykdom, men når noen foreslår å merke retusjert reklame blir det stille. De kritiserer feministiske kampsaker har verken fulgt med i historietimen eller forstått hvordan kvinnekamp fungerer; vi tar din sak i mårra!

 

Hvorfor karakterer i skolen ikke fungerer – Del 3

Jeg lovte mange deler i denne serien, men det stagnerte likevel ganske fort. Det er det sjølsagt bare å beklage. Jeg har i flere omganger takka for meg på videregående, så nå har jeg ikke fått en eneste karakter på flere måneder. Det viser bare hvor vanskelig det er å sette seg inn i situasjoner man ikke blir eksponert for, og skulle lære alle politikere og andre synsere å lytte til fagpersoner.

Karakterer fører til en todelt skole. Når verdien til alle elevene jevnlig blir målt, deler elevmassen seg i to. De som følger systemet og kappløpet om å få highscore i alle fag, og de som synes at hele spillet er dust, og finner noe bedre å bruke tida på.

Det er flere problemer også for den første gruppa, og jeg sier ikke at karakterer er sunt for dem, men de gir vertfall ikke opp. Jeg er ikke lærer, men den lille erfaringa jeg har med undervisning, og sunn fornuft, forteller meg at det er ganske håpløst å lære bort noe til noen som allerede har bestemt seg for at det er umulig.

Å ta bort karakterene er nok ikke den eneste løsningen for å bekjempe fravær av motivasjon, men uten å fjerne dem har man ingen grunn til å klandre dem som gir opp. Hvor mange ganger gidder du å tape i løpet av de ti første sekundene før du gir opp, og finner deg et nytt spill?

Men skole er ikke dataspill, så jeg synes det er på tide at vi snart slutter å late som, og lar læringa stå i fokus istedenfor poengene.

Til forsvar for dugnadssamfunnet

I dag presenterte NRK.no en sjokkerende nyhet: Rike mennesker vil gjerne unngå å dele hvis de kan slippe. Etter en analyse av hva landets 500 rikeste betaler i skatt har de funnet ut at av dem er det over 10 % som ikke betaler inntektskatt.

For oss med ørlite grann sans for kritisk refleksjon og fellesskapsånd er dette skremmende lesning. Ikke bare forteller det at de rikeste i landet ikke bidrar til fellesskapet så mye som den vedtatte politikken tilsier at de burde, vertfall hvis jeg tror jeg har forstått en dråpe av norsk skattepolitikk, det forteller også to ting til som er veldig skremmende.

For det første får vi vite hvor himla viktig formueskatten er. Hvis ikke det hadde vært for den, hadde ikke disse finansfyrstene betalt skatt i det hele tatt. Vi hadde rett og slett endt opp med en gruppe mennesker som ikke ser ut som folk flest, kler seg underlig, snakker fremmede språk, er dårlig integrert i norsk kultur, snylter på velferdsgoder når det gagner dem og ikke bidrar til fellesskapet med et rødt øre. Man kan bli NDL-er av mindre. Hvor viktig formueskatten, og alle andre skatter for den del, er ganske sjølsagt for en del folk, og de aller fleste ser ut til å være enige i at alle bør bidra til fellesskapet. Men da er det underlig, dobbeltmoralsk og litt skummelt å se at formueskatten stadig blir angrepet fra alle bauer og kanter. Kan ikke en gang politikerne lese tabeller? Det er ikke så vanskelig, men vi kan ta det sakte likevel. Ta Kjell Inge Røkke som et tilfeldig eksempel fra toppen av lista:

Røkke har en formue på 11.796.755.346 kroner og enorm inntekt på hele kroner 0.
Røkke betaler 130.210.981 kroner i skatt
Siden Røkke har en inntekt på 0 kr, så betyr det at han også betaler 0 kr i skatt på inntekt.
Dette betyr at Røkke betaler en formueskatt på 130.210.981 kr. (All skatten han betaler minus det han betaler i inntektsskatt)
Hvis vi hadde tatt bort formueskatten, hvor mye hadde Røkke betalt i skatt totalt?
Løsning: Alt han betaler i skatt (130.210.981 kr) minus formueskatten han betaler (130.210.981 kr)
130.210.981 kr – 130.210.981 kr = 0 kr

Uten formueskatten ville altså ikke Kjell Inge Røkke, Norges rikeste mann, betalt skatt i det hele tatt. Hvis dette også var uforståelig, anbefaler jeg at du oppsøker nærmeste kunnskapsminister eller mattetime i tredjeklasse.

Det som kanskje er enda mer skummelt, hvis noe sånt kan tenke seg, så er det å tenke på hvordan de har fått til dette. Det er jo åpenbart at i alle normale sammenhenger, ville ingen finne på å si at 10% Norges 500 rikeste ikke har inntekt. Bokmålsordboka definerer «inntekt» som beløp som en tjener, og det er ganske åpenbart at disse menneskene tjener ganske mye. Det eneste problemet er bare at de klarer å omdefinere inntjeningene sine på en sånn måte at de ikke teller som inntekt i skattesystemene. I praksis betyr dette at hvis de trikser nok med tallene, og flytter pengene via nok skrivebord, så trenger de ikke betale skatt i det heletatt. Skatteparadiser har allerede skapt litt debatt, selv om det ikke har vært på langt nær nok. Konsekvensen av dette er at under dagens regler betaler de rike akkurat så mye i skatt som de vil. Resten sender de til skatteparadiser, eller flytter fra et annet skrivebord. Det kan ikke være bare med som synes dette virker som en dårlig basis for et velferdssamfunn.

Jeg er verken tallknuser eller økonom (hvis noen som er det har et innspill til meg, så ta gjerne kontakt), så jeg kan ikke gi noen fasitsvar for akkurat hvilke tiltak som trengs. Men jeg har en mistanke om at den involverer både formueskatt og bedre kontroll av «inntekt» enn i dag.